Program

Sjøfart er en uforutsigbar og risikofylt næring hvor ulykker med alvorlige konsekvenser for liv og miljø forekommer. Til tross for en nullvisjon gjenstår det arbeid for å oppnå tilfredsstillende sikkerhet.

Skipssikkerhetsloven (2007) hadde som klar intensjon å sikre liv, miljø og materielle verdier gjennom et helhetlig system av regler og krav, fra konstruksjon og utstyr til kompetanse og beredskap. Loven medførte en betydelig endring i ansvarsfordelingen. Rederiene fikk plikt til å sørge for skipenes stand, riktig utstyr og nødvendig kompetanse hos mannskapet. De måtte ta en aktiv rolle i sikkerhetsarbeidet på alle nivåer, for et mer helhetlig og systematisk sikkerhetsarbeid hvor alle aktører ble ansvarliggjort. Dessverre samsvarer ikke dagens situasjon alltid med lovens intensjon. Ofte rammes mannskapene hardest etter ulykker, og enkeltpersoner holdes ansvarlige for det som kan være komplekse systemfeil. Dette skjer i rettsvesenet, men også gjennom interne undersøkelser og fremstiller i pressen.

Andre sektorer, som luftfart, har lyktes bedre med å etablere en rettferdighetskultur. Systemer for rapportering av uønskede hendelser uten frykt for represalier har fremmet åpenhet, læring og tillit, og et samarbeid for kontinuerlig sikkerhetsforbedring. En lignende utvikling ses i industrien med satsing på HOP (Human and Organisational Performance) som rammeverk.

Spørsmålet er: Hvordan kan vi skape en rettferdighetskultur på sjøen med fokus på læring og forbedring, fremfor skyldfordeling? Dette skal utforskes fra ulike perspektiver – fra myndigheter, rederinæringen, pressen og sjøfolk – ved å se på hva som har fungert i andre næringer og diskutere tiltak for bedre sikkerhet i sjøfarten.